Erkehertug
From Wikipedia, the free encyclopedia
Erkehertug (tysk Erzherzog, latin archidux) var adelstittelen som ble brukt av de habsburgske herskerne av Østerrike inntil 1918.
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne
Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse
Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
Østerrike var opprinnelig et bayersk markgrevskap, men ble i 1156 et selvstendig hertugdømme. Hertug Rudolf IV oppfant 1359 tittelen erkehertug for å bli likestilt med det tysk-romerske rikets kurfyrster (som også ble betegnet som erkefyrster). Han forfalsket et papir som skulle dokumentere tittelen, men keiser Karl IV anerkjente det ikke.
Etter at keisertittelen hadde blitt knyttet til huset Habsburg, kunne Fredrik III i egenskap som tysk-romersk keiser offisielt anerkjenne tittelen og gjøre sin bror Albrecht VI til erkehertug av Østerrike. Fra og med 1453 var dermed erkehertug(inne) den offisielle tittelen av Østerrikes hersker, men også av de ikkeregjerende medlemmene av huset Habsburg. «Østerrike» var imidlertid ikke av dagens omfang, men betegnet bare (omtrent) dagens delstater Nieder- og Oberösterreich. Derfor ble tittelen erkehertug av Østerrike beholdt selv etter at Østerrike ble keiserdømme i 1804. Erkehertugdømmet (Nieder- pluss Ober-)Østerrike var nemlig bare en del av det mye større keiserriket Østerrike(-Ungarn).
Listen over østerrikske erkehertuger er altså (med ett avbrekk) identisk med listen over tyske keisere fra 1453 til 1806, og med listen over østerrikske keisere fra 1804 til 1918. Det eneste unntaket var perioden 1740–1780, da Maria Theresia var erkehertuginnen av Østerrike, mens tittelen tysk-romersk keiser var forbeholdt hennes mann (1745–1765) og sønn (1765–1790).