Kurfyrste
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kurfyrste[lower-alpha 1] var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring) av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (frem til 1500-tallet av paven i Roma).
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne
Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse
Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle.[trenger referanse] I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått.[trenger referanse] Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.[trenger referanse]