Europas historie 1789–1914
From Wikipedia, the free encyclopedia
Europas historie 1789–1914 var en periode preget av nasjonalisme, fremvoksende nye ideologier, imperialisme, militarisme og politiske omveltninger. De første årene var dominert av revolusjon og forandringer, deretter ble Europa involvert i Napoléon Bonapartes kriger. Med Napoléon kom også mer liberale ideer, og flesteparten av landene og områdene han la under seg, ble modernisert både intellektuelt og administrativt. Da Napoléon ble beseiret i slaget ved Waterloo i 1815, prøvde konservative krefter å gjenskape Europa slik det var før den franske revolusjonen, men liberale krefter flere steder beveget Europa i motsatt retning.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Tidlig moderne tid |
Fra og med 1830 moderniserte Storbritannia stemmeretten, Frankrike avsatte kongen som prøvde å gjeninnføre eneveldet, og Det tyske forbund innførte en tollunion som første skritt mot å samles til ett land. Flere land ble selvstendige i perioden. Mot midten av århundret kom revolusjonsåret 1848, der mange liberale og/eller nasjonalistiske grupper gjorde opprør mot makten, men flesteparten ble bekjempet av styresmaktene. Deretter ble Italia og Tyskland samlet gjennom realpolitikk, Russland tapte Krimkrigen mot Storbritannia, Frankrike tapte den fransk-tyske krig, og måtte fornye både landet og hæren. Europa gikk inn i en «stille før stormen»-periode på over 40 år uten at stormaktene gikk til krig mot hverandre.
Perioden, som konsentrerer seg om attenhundretallet, handlet også om politiske bevegelser. Særlig var liberalisme og marxisme to dominerende bevegelser. Begge var knyttet til forskjellige sider av den industrielle revolusjon. Nasjonalismen vokste også, ofte sammen med liberalismen. Marxismen fikk konkurranse av anarkisme, som valgte mer voldelige løsninger. Liberalismen på sin side utviklet seg til sosialliberalisme. Nasjonalismen begynte også å knyttes opp mot sosialdarwinismen, tanken om at kampen for tilværelsen også foregår i og mellom siviliserte samfunn.
Dette var en periode som forandret kartet over Europa, og mange nasjonalstater ble til. Frankrike ble omdefinert etter den franske revolusjonen, Hellas ble selvstendig i 1823 og anerkjent i 1829, Italia ble samlet i 1861 og Tyskland ble samlet i 1871. I tillegg ble Østerrike-Ungarn til i 1867 som et kompromiss mellom tyskere og madjarer for å holde det multietniske landet samlet. Mot slutten ble Romania, Serbia, Montenegro, Norge, Bulgaria og Albania selvstendige, Kroatia nesten selvstendig og Finland stadig friere.