Folkemordet på armenerne
From Wikipedia, the free encyclopedia
Folkemordet på armenerne (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Ermeni (Soy)kırımı), også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, var den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra mars 1915 til januar 1917. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner. Deportasjonene og overgrepene skjedde i ly av første verdenskrig under de osmanske rikets siste fase.[1][2][3][4][5] Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden, og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv.[6][7] Mens holocaust er fullt erkjent av Tyskland, blir folkemordet på armenerne benektet av Tyrkia og en del akademikere internasjonalt.[8] Tyrkia, etterfølgeren til det osmanske riket, benekter at det var et folkemord for å beskytte sin nasjonal identitet.
Folkemordet på armenerne | |||
---|---|---|---|
Deltakere | Den osmanske arme | ||
Land | Det osmanske rike | ||
Sted | Det osmanske rike Vest-Armenia Six vilayets | ||
Dato | 1915 | ||
Startdato | 24. april 1915 | ||
Hendelsene i 1915 er stadig gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon mellom Tyrkia og andre land, særlig Armenia. Tyrkiske nasjonalister hevder at deportasjonen var et nødvendig og legitimt tiltak stilt overfor et armensk opprør, og at deportasjonen ikke var et folkemord. På den motsatte siden hevdes det at ungtyrkerne lenge hadde planlagt folkemordet.[9] Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger og benekter at det var noen form for plan om utslette den armenske befolkningen.[6] Den tyrkiske staten bestrider folkemordet for å beskytte sin nasjonale identitet og ideologien det moderne Tyrkia bygger på.[9][10][11] I Tyrkia omtales saken som det «det armenske spørsmålet».[12]
Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres.[14] Noen mener at tyrkerne har begått et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone. Kjent er også «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen.[15][16] Bernard Lewis bok The Emergence of Modern Turkey (1962) og særlig ny fransk utgave fra 1993 tonet ned og relativiserte hendelsene i 1915.[17]
Internasjonalt, men også til dels blant stadig flere tyrkere, anses folkemordet på armenerne som et ubestridt faktum.[18][19] Raphael Lemkin utformet folkemordkonvensjonen på bakgrunn av folkemordet på armenerne og holocaust, og han var i 1949 den første som brukte betegnelsen «Armenian genocide». Det regnes som det første moderne folkemordet. Senere har forskere satt fordrivelsen og massemord på etniske armenere inn i større bilde av osmansk/tyrkisk befolkningspolitikk med kontinuitet mellom ungtyrkernes og kemalistenes politikk overfor kristne minoriteter: Fra 1913 til 1924 falt antall kristne i landet fra 5 millioner til ½ million.[20] En stor del av dette tallet er etniske grekere som ble forflyttet til Hellas (organisert av Fridtjof Nansen). Øyenvitner beskrev i tillegg fordrivelse av kurdiske og arabiske innbyggere under til dels like brutale forhold.[21] Henry Morgenthau, USAs ambassadør, påpekte at etniske grekere var de første ofrene for tyrkisk nasjonalisme.[21]
Folkemordet på armenerne kjennetegnes som moderne blant annet fordi statsapparatet medvirket i gjennomføringen, nasjonalistisk, rasistisk og religionsbasert propaganda ble brukt for raskt og målrettet å isolere og utslette etniske grupper. Lemkin var slått av den kulturelle ødeleggelsen som fulgte massakrene og fordrivelsen. Før første verdenskrig fantes det vel 2500 armenske kirker, 2000 skoler og 451 armenske klostre på ottomansk territorium; etter krigen var det bare en håndfull igjen, resten var brennt, beslaglagt eller jevnet med jorden. Etniske armenere hadde befolket området i minst 2000 år.[13]
De som ledet folkemordet ville fjerne ledende personer blant armenerne først. Den første dagen (25. april) ble 250 prester, forfattere og redaktører arrester i Konstantinopel og deporterte til Anatolia der de fleste ble massakrert. Biskop Grigoris Balakian overlevde og skrev utførlig om folkemordet. Blant de drepte var den fremstående forfatteren Siamanto (Atom Jartsjanjan). Tilsvarende arrestasjoner ble gjort i mange andre byer.[13]
Som ledd i utslettelsen av armenerne som folkegruppe ble kvinner og barn tatt inn muslimske familier. Anslagsvis 5 til 10 % av etniske armenere i det osmanske riket konverterte og ble tatt inn i muslimers familier. Utenlandske observatører meldte om tvangskonvertering og bortføringer i mange deler av Anatolia. Osmanske myndigheter etablerte institusjoner for foreldreløse barn med sikte på å assimilere disse barna i den etnisk tyrkiske befolkningen.[13]
Det er usikkert og omdiskutert hvor mange som armenere døde. Det bor nå omkring 60 000–80 000 etniske armenere i Tyrkia, de fleste i Istanbul.[22][23] Regimet gjennomførte også betydelig intern forflytning av andre folkegrupper, blant annet tjerkessere, arabere og jøder. Flere hundre tusen kurdere ble deportert under krigen, men ikke massakrert. Armenerne var gjenstand for mest den omfattende forflytningen og var den eneste etniske gruppen som ble nesten utryddet.[9](s147) 24. april 1915 blir regnet som datoen da folkemordet begynte.[6] Folkemordet på armenerne i det osmanske riket omtales som en forløper for holocaust.[21]