Grensestatene
From Wikipedia, the free encyclopedia
Grensestatene under den amerikanske borgerkrigen var de fem slavestatene Delaware, Kentucky, Maryland, Missouri og Vest-Virginia som grenset til en fristat og var del av Unionen. Alle unntatt Delaware grenset til stater som hadde sluttet seg til Konføderasjonen. I Kentucky og Missouri var der både unionsvennlige og konfødererte regjeringsfraksjoner. Vest-Virginia ble dannet i 1863 av de nordvestlige fylkene i Virginia som rev seg løs fra Virginia etter at staten erklærte sin løsrivelse fra Unionen. Alle slavestater (unntatt Sør-Carolina) bidro med styrker både til Konføderasjonen og Unionen[1][2], men splittelsen var mer alvorlig i disse grensestatene hvor menn fra samme familie ofte endte opp med å kjempe på hver sin side.
Med geografiske, sosiale, politiske og økonomiske forbindelser til både nord og sør, var grensestatene kritiske for krigens utgang og er fremdeles den kulturelle grensen som skiller nord fra sør. Etter rekonstruksjonen innførte de fleste grensestatene Jim Crow-lovene som minnet om dem som ble innført i sør. I nyere tiår har noen av dem (særlig Delaware og Maryland) blitt mer nordlige i politikk, økonomi og sosialt, mens andre (særlig Kentucky og Vest-Virginia) har en sørlig livsstil.[3][4][5]
Lincolns Emansipasjonserklæring i 1863 var laget som et tiltak i krig og gjaldt bare territoriene som ikke allerede var under Unionens kontroll. Dermed gjaldt den ikke grensestatene. Maryland og Vest-Virginia forandret selv sin grunnlov for å avskaffe slaveriet. Slaveriet i Kentucky, Missouri og Delaware (i tillegg til restene av slaveri i Vest-Virginia og New Jersey) ble ikke avskaffet før ratifiseringen av det trettende grunnlovstillegget.