Hellenistisk sivilisasjon
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hellenistisk sivilisasjon representerer høydepunktet av gresk innflytelse på antikkens verden fra 323 f.Kr. og fram til rundt 146 f.Kr. (eller diskutabelt så sent som 30 f.Kr.); merk imidlertid at koinegresk språk og hellenistisk filosofi og religion er også uatskillelig elementer av romersk tid fram til senantikken. Den klassiske greske perioden ble avløst av den hellenistiske perioden, som i sin tur ble etterfulgt av romersk styre av områdene grekerne tidligere hadde dominert – skjønt mye av den greske kultur, kunst og litteratur gjennomsyret romersk samfunn, og den romerske elite både snakket og leste gresk i tillegg til latin.
Etter at Det persiske riket ble erobret av Aleksander den store ble det etablert hellenistiske kongedømmer over hele sørvestlige Asia (både Det nære østen og Midtøsten), og nordøstlige Afrika (hovedsakelig oldtidens Egypt). Dette førte til en eksport av gresk kultur og språk til disse nye rikene, og dessuten også greske kolonister selv. Likeledes ble disse nye kongedømmene påvirket av det stedegne kulturen, tilpasset seg lokale skikker og praksis hvor det var gagnlig, nødvendig eller bekvemt.
Hellenistiske sivilisasjon representerte således en fusjon av den antikke greske verden med den i Det nære østen, Midtøsten og sørvestlige Asia, og en avskjed fra den tidligere greske holdningen mot «barbariske» kulturer. Omfanget av i hvilken grad hybrid gresk-asiatiske kulturer oppsto er omstridt; konsensus synes å peke mot en pragmatisk kulturell tilpassing av samfunnets elite, men for det meste av befolkningen ville livet ha artet seg som de hadde gjort tidligere.[1]
Den hellenistiske perioden var karakterisert av en ny bølge av gresk kolonisering,[2] som skilte seg fra den som skjedde på 700- og 500-tallet f.Kr., og som etablerte greske byer og kongedømmer i Asia og Afrika.[3] De nye byene ble formet av greske kolonister som kom fra ulike steder i den greske verden, og ikke som før fra en særskilt hovedstad eller egentlig «moderby», metropolis.[3] De mest betydningsfulle kulturelle sentra ekspanderte fra fastlandet i Hellas til Pergamon, Rhodos, og nye greske kolonier som Seleukia ved Tigris, Antiokia ved Orontes, og Alexandria i nordlige Egypt. Denne blandingen av gresktalende ga fødsel til en felles attikabasert gresk dialekt, kjent som hellenistisk gresk, og som ble fellesspråk, lingua franca, over hele den hellenistiske verden.
Begrepet «hellenistisk» i seg selv er avledet fra Ἕλλην (Héllēn), grekernes tradisjonelle navn på seg selv. Det ble gitt av den tyske historikeren Johann Gustav Droysen for å referere til spredningen av gresk kultur og kolonisering over ikkegreske land som var blitt erobret av Aleksander den store på 300-tallet f.Kr. Det har vært mye faglig debatt over gyldigheten i Droysens ideer, og ført til avvisning av begrepet «hellenistisk», i det minste i Droysens spesielle mening,[4] men begrepet har vist seg å bli stående som et hendig begrep for å referere til denne historiske epoken, og det er heller intet annet eksisterende begrep som har vunnet innpass og kan benyttes.