Karl III Johan
konge av Sverige og Norge 1818–1844 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Karl III Johan i Norge, Karl XIV Johan i Sverige, opprinnelig Jean Baptiste Bernadotte (1763–1844) var en fransk soldat, offiser og senere konge av Sverige og Norge fra 1818 frem til sin død. Som norsk konge brukte han sitt ordenstall i den svenske kongerekken, Karl XIV Johan, og ble aldri kalt Karl III Johan.
Karl III Johan | |||
---|---|---|---|
Født | Jean Bernadotte 26. jan. 1763[1][2][3][4] Pau (Kongeriket Frankrike)[2][5] | ||
Død | 8. mars 1844[6][1][7][2] (81 år) Stockholms slott (Sverige)[2] Hovförsamlingen[6][2] | ||
Beskjeftigelse | Monark, militært personell, politiker, militær befalingshavende | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Desideria av Sverige og Norge (1798–)[2][8] | ||
Far | Jean Henri Bernadotte[2] | ||
Mor | Jeanne de Saint-Jean[2] | ||
Søsken | Jean-Évangéliste Bernadotte Karl Adolf (adoptivbror) Lovisa Hedvig (adoptivsøster) Christian August av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg (adoptivbror) | ||
Barn | Oscar I | ||
Nasjonalitet | Frankrike Sverige | ||
Gravlagt | Riddarholmskyrkan (Stockholm, Bernadotteska gravkoret)[9] | ||
Medlem av | Kungliga Vetenskapsakademien | ||
Utmerkelser | 24 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Marskalker av imperiet (1804–) Ridder av Det gyldne skinns orden Marskalk av Frankrike Navn inngravert på Triumfbuen Den sorte ørns orden Den militære Sankt Henriksordenen Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Serafimerordenen Elefantordenen Jernkorsets storkors Hubertusordenen Sverdordenen Nordstjerneordenen (1810) Vasaordenen Karl XIIIs orden Den røde ørns orden Det gyldne skinns orden Jernkroneordenen 1. klasse av Sankt Georgsordenen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Jernkroneordenen Den militære Maria Teresia-ordenen | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Bernadotte vervet seg som menig soldat i den franske hæren i 1780. Etter en lengre periode som underoffiser avanserte han raskt under den franske revolusjonen og ble general i 1794. Han utmerket seg ved flere slag og felttog og var i en kort periode også Frankrikes krigsminister. Etter flere års opposisjon mot Napoléon Bonaparte ble de i 1804 forsonet og Bernadotte ble utnevnt til marskalk, landets høyeste offiserstittel.
Bernadotte ble i 1810 valgt av Sveriges riksdag som svensk tronfølger, og under navnet Karl Johan tok han raskt over som reelt statsoverhode, da den regjerende kongen Karl XIIIs helse var dårlig. Karl Johan var valgt i håp om at han kunne styrke forbindelsene med Frankrike og gjenerobre Finland, som var avstått til Russland i 1809. Han la om den svenske utenrikspolitikken og ledet Sverige inn i allianse med Russland og Storbritannia mot Frankrike. Som belønning for å gå imot Napoléon Bonaparte fikk Sverige løfte om å få Norge som kompensasjon for tapet av Finland. I 1813 ledet Karl Johan koalisjonens nordarmé i den sjette koalisjonskrigen. Etter seier mot franske styrker i slaget ved Leipzig tvang han Danmark til å avstå Norge ved Kielfreden. Til tross for sin stilling som svensk tronarving arbeidet Karl Johan for og håpet på en rolle i Frankrike etter Napoléon Bonaparte, noe hverken det franske folk eller koalisjonspartnerne ønsket. Etter invasjon i Norge sensommeren 1814 inngikk partene våpenstillstand. I Mossekonvensjonen anerkjente Karl Johan den norske 17. mai-grunnloven, mens kong Christian Frederik godtok å abdisere og la landet gå inn i en personalunion med Sverige.
Ved Karl XIIIs død i februar 1818 ble Karl Johan konge av både Sverige og Norge. I Sverige arbeidet han for å bedre landets økonomi. Den ble fundert ved balansering av budsjett og nedbetaling av statens utenlandsgjeld, samtidig som store infrastrukturprosjekter som Göta kanal ble gjennomført. Overfor Norge forsøkte Karl Johan gjennom amalgamasjonspolitikken å få landet tettere knyttet til Sverige, men hans utspill ble i stor grad avvist av det norske Stortinget. Utenrikspolitisk forlot han «1812-års politikk» og sørget for at Sverige og Norge skulle være alliansefrie i fred og nøytrale i krig. Karl Johan styrte ganske egenrådig i Sverige, og utover i 1830-årene ble han sterkt kritisert av en liberal opposisjon. Mot slutten av sitt liv ga han mer etter for opposisjonens krav, og ved hans død ble det sørget både i Sverige og Norge.