Liste over Norges monarker
Wikimedia-listeartikkel / From Wikipedia, the free encyclopedia
Liste over Norges monarker, som hersket over et samlet Norge, regnes tradisjonelt fra Harald Hårfagre, muligens som en arv fra Snorres fremstilling i Heimskringla. Det er imidlertid usikkert hvor stabil kongemakten var i de første ca. 150 år, og historikere har argumentert for at Norges kongerekke like gjerne kunne regnes fra Olav Tryggvason[1], eller fra Harald Hardråde.[2]
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Monarkiet i Norge |
Norges statsråd • Hoffet • Garden • Kronregaliene • St. Olavs Orden • Fortjenstordenen • Kongens fortjenstmedalje • Nyttårstale • «Alt for Norge» • Kongesangen • Kongeflagget |
Kongehuset |
Harald V • Sonja • Haakon • Mette-Marit • Ingrid Alexandra |
Kongerekken |
Haakon VII • Maud • Olav V • Märtha • Arvefølgen • Valgspråk • Huset Glücksburg • Mausoleet |
Kongens boliger |
Slottet • Bygdøy • Oscarshall • Skaugum • Kongsseteren • Prinsehytten • Gamlehaugen • Stiftsgården • Ledaal • Kongeskipet |
Andre familiemedlemmer |
Kongerekken er en innfallsvinkel til Norges historie: Den beskriver utviklingen av statsmakten og regjeringen i Norge: fra rikssamling, gjennom middelalderens kirke- og kongeroller, via Kalmarunionen og enevoldstiden, omskiftinger i kjølvannet av den franske revolusjon og Napoleonskrigene frem til dagens konstitusjonelle monarki.
Fram til slutten på borgerkrigstiden i 1240 var Norge politisk fragmentert. De norske kongene hadde liten eller ingen innflytelse over Østlandet før på 1000-tallet, før det var området trolig styrt av danske konger med norske høvdinger som vasaller.[3] Utover 1000- og 1100-tallet fortsatte danske konger å gjøre krav på Norge, og da spesielt østlandsområdene. Borgerkrigstiden var preget av ulike fraksjoner av tronpretendenter, som etter hvert ble til de to hovedfraksjonene baglerne og birkebeinerne, i tillegg til at danske konger fortsatte å blande seg inn. Det er derfor vanskelig å gjengi en korrekt kongerekke for denne tiden, ettersom det kunne være flere konger på én gang i det området som i dag er Norge. Versjonen av kongerekken på Kongehusets hjemmesider inkluderer ikke baglerkongene.[4] Det kan settes spørsmålstegn ved hvorvidt dette er riktig, da baglerkongene ble kongehyllet og regnet som konger i samtiden. Det er viktig å være klar over at det som i dag er Norge, ikke var uavbrutt forent under én konge før med Håkon Håkonsson.
I 1319 kom Norge i union med Sverige ved at Magnus Eriksson arvet den norske kronen av sin morfar Håkon V Magnusson og også ble valgt til svensk konge ettersom han var nevø av den avsatte svenske kongen Birger Magnusson. Magnus' sønn Håkon etterfulgte han som norsk konge i 1355 og giftet seg i 1363 med den danske kong Valdemar Atterdags datter Margrete. Gjennom deres sønn Olav ble Danmark og Norge forent i union i 1380, en union som skulle komme til å bestå i ulike former i over 400 år.
I 1389 fikk alle de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige samme regent i Margrete og den såkalte Kalmarunionen, som ble stadfestet i 1397 skulle komme til å bestå frem til 1523 hvor Sverige trakk seg ut av den. I 1448 fikk Danmark og Sverige forskjellige konger, Christian I respektive Karl Knutsson og de kjempet en kort stund om den norske kronen. I 1450 vant Christian kampen og etter dette kom de danske kongene til å herske over Norge frem til 1814.
De lengstregjerende kongene er Christian IV (60 år), Erik av Pommern (53 år) og Haakon VII (52 år).