Markgreve
From Wikipedia, the free encyclopedia
Markgreve (eller markgrevinne) var opprinnelig en adelig tittel i middelalderen, gitt til grever og militærledere med tildelt ansvar å forsvare Det tysk-romerske rikes grenseprovinser og -len,[1] såkalte markgrevskap, frem til rikets oppløsning i 1806. Etter rikets oppløsning ble disse markgrevskapene absorbert opp i større riker, eller så tok markgrever andre titler som heller viste til full selvstendighet.
Eksempler på markgrever var markgreven av Brandenburg og markgreven av Baden.
I det sene Romerriket og tidlige Østromerriket var tittelen exarch tilsvarende med markgreve.