Ofel
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ofel eller Ophel (hebraisk: עֹ֫פֶל ‘ōp̄el), gresk form ophlas,[1][2] er det bibelske navn for en bestemt del av en bosetning eller by; den ligger høyere enn sine omgivelser, og betyr antagelig 'befestet høyde' eller 'elevert område'. I Den hebraiske Bibel er ordet brukt i relasjon til to byer: Jerusalem, som i Krønikeboken (2. Krøn 27,3; 33,14) og Nehemjas bok (Neh. 3,26; 11,21), og Samaria, nevnt i Kongeboken (2. Kong 5,24). Mesjastelen, skevet på moabittisk, et kanaanittisk språk nært beslektet med bibelsk hebraisk, er eneste utenombibelske kilde til bruk av ordet, og da også i forbindelse med et befestet sted.[3]