Palikanonen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pāḷikanonen eller tipiṭaka (pāḷi; singalesisk: ත්රිපිටකය, burmesisk: ပိဋကတ် သုံးပုံ, thai: พระไตรปิฎก, khmer: ព្រះត្រៃបិដក) er theravādaskolens kanon av buddhistiske skrifter. Tipiṭaka betyr «de tre kurvene», og tekstsamlingen er inndelt i tre avdelinger («kurver»).[1]
Theravāda ankom Sri Lanka fra India omkring år 250 f.Kr.[2] Pāḷikanonen ble deretter overlevert muntlig inntil den ble nedskrevet under det fjerde buddhistiske konsil i året 29 f.Kr.[3] Tekstsamlingen er nedskrevet i det utdødde middelindoariske språket pāḷi, som ligger nært opp til Buddhas talespråk.[4]
I mer enn et tusen år eksisterte theravādaskolen hovedsakelig på Sri Lanka og det sørøstlige India. I det 11. århundre bredte den seg fra Sri Lanka til Burma; i det 13. århundre bredte den seg videre til Thailand, og i det 14. århundre til Laos og Kambodsja.[2] På Sri Lanka er pāḷikanonen nedskrevet i singalesisk skrift. I de andre landene ble pāḷikanonen nedskrevet i lokale skriftsystemer – burmesisk skrift, thai-skrift og khmer-skrift.
Pālikanonen anerkjennes både av theravadaskolen og mahayānaskolene.