Plan Z
From Wikipedia, the free encyclopedia
Plan Z var den betegnelse som Nazi-Tyskland ga opprustingsplanen i Kriegsmarine (den tyske marinen), bestilt av føreren Adolf Hitler tidlig i 1939. Flåten var ment å utfordre sjømakten til Storbritannia, og skulle planlagt stå ferdig innen 1948. Utviklingen av planen begynte i 1938, men den reflekterte utviklingen til den strategiske tenkningen til Oberkommando der Marine i løpet av de to tiårene etter første verdenskrig. Planen ba om en flåte sentrert på ti slagskip og fire hangarskip som i hensikt å nedkjempe den britiske marine. Denne styrken ville bli supplert med mange langdistansekryssere som kunne angripe britisk skipsfart. Det ble også fastsatt behovet for en relativt liten styrke av undervannsbåter (ubåter).[1]
Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, hadde nesten ikke noe arbeid blitt utført på de nye skipene bestilt under Plan Z. Behovet for å flytte produksjonskapasiteten til mer presserende krav tvang Kriegsmarine til å forlate byggeprogrammet, og bare en håndfull store skip — som alle var bestilt før Plan Z — ble fullført under krigen. Planen hadde likevel en betydelig effekt på forløpet av andre verdenskrig, ved at bare noen få dusin ubåter var ferdigstilt ved krigsutbruddet. Ubåtflåten til admiral Karl Dönitz oppnådde bare de 300 ubåtene han anså som nødvendige for å vinne en handelskrig mot Storbritannia i 1943, men da var styrkene allerde blitt avgjørende beseiret.[2]