Tysklands historie (1918–1933)
Tysklands historie (1918–1933) / From Wikipedia, the free encyclopedia
Weimarrepublikken (tysk: Weimarer Republik, IPA: [ˈvaɪmaʁɐ ʁepuˈbliːk]) er en uformell betegnelse på Tyskland i tiden fra 1918 frem til 1933. Dette var Tysklands første periode som parlamentarisk demokrati. Den egentlige benevnelsen på Tyskland i denne perioden var det tyske rike (Deutsches Reich), og dette navnet hadde holdt seg uforandret siden 1871. Navnet ble tatt fra byen Weimar, som den grunnlovsgivende forsamlingen som utformet den såkalte Weimarforfatningen hadde valgt som arbeidssted istedenfor det da urolige Berlin.
Weimarer Republik Weimarrepublikken | |||||
Føderal republikk | |||||
| |||||
---|---|---|---|---|---|
| |||||
Nasjonalsang Deutschlandlied | |||||
Kart (1925) | |||||
Hovedstad | Berlin | ||||
Språk | Tysk | ||||
Religion | Ingen | ||||
Styreform | Parlamentarisk republikk | ||||
Reichspräsident | |||||
- 1919-1925 | Friedrich Ebert | ||||
- 1925-1933 | Paul von Hindenburg | ||||
Kansler | |||||
- 1919 (første) | Philipp Scheidemann | ||||
- 1932-1933 (siste) | Kurt von Schleicher | ||||
Lovgivende forsamling | Riksdagen Riksrådet | ||||
Historisk periode | Mellomkrigstiden | ||||
- Grunnlagt | 11. august 1919 | ||||
- Machtergreifung | 30. januar 1933 | ||||
Areal | |||||
- 1925 | 468 787 km² | ||||
Innbyggere | |||||
- 1925 est. | 62 411 000 | ||||
Befolkningstetthet | 133,1 /km² | ||||
Valuta | Papirmark Rentenmark Reichsmark | ||||
I dag en del av | Tyskland Polen Russland |
Den parlamentariske republikken ble opprettet i kjølvannet av første verdenskrig, novemberrevolusjonen og det tyske keiserrikes fall, og endte med utnevnelsen av Adolf Hitler som rikskansler og det påfølgende nasjonalsosialistiske diktaturet 1933–1945.
Tyskland hadde alminnelig stemmerett for menn fra 1871, men parlamentarismen, det vil si at regjeringen må ha støtte i parlamentet, fikk først sitt gjennombrudd helt på slutten av keiserrikets tid. 9. november 1918 ble republikken proklamert, og den nye grunnloven trådte i kraft 11. august 1919. Statsdannelsens offisielle navn var Deutsches Reich («Det tyske riket»), en betegnelse som brukes om den tyske nasjonalstaten i årene mellom 1871 og 1945. For lett å skille de tre demokratiske periodene av Tysklands historie bruker dagens historikere betegnelsene Weimarrepublikken (1918/19–1933), Bonnrepublikken (1949–1990) og Berlinrepublikken (1990–).[1]
Weimarrepublikken hadde i sin tid et av verdens mest liberale demokratiske styresett. I likhet med dagens Tyskland var Weimarrepublikken organisert som en forbundsstat hvor delvis autonome delstater hadde egne regjeringer og til dels egne lover. Fristaten Preussen var den største staten i Weimarrepublikken med omkring 62 % av både territorium og befolkning. Fristaten Bayern var den nest største delstaten, etterfulgt av Fristaten Sachsen, Den frie folkestaten Württemberg, Republikken Baden og Land Thüringen. Alt i alt bestod Weimarrepublikken av 19 ulike territorier. I 1925 hadde den et areal på 468 787 km² og en befolkning på 62 411 000 innbyggere.
Regjeringsmakten hadde hovedsakelig den såkalte Weimarkoalisjonen, som bestod av det sosialdemokratiske SPD, det katolske Deutsche Zentrumspartei og det liberale Deutsche Demokratische Partei. Det nasjonal-liberale Deutsche Volkspartei hadde også regjeringsmakten en kort tid.
I løpet av de 14 årene Weimarrepublikken eksisterte, var den hjemsøkt av store utfordringer, deriblant separatistiske bevegelser, opptøyer organisert av den ekstreme venstresiden såvel som politisk vold fra nasjonalistiske ekstremister, okkupasjon av ententetropper fra Frankrike og Belgia med påfølgende hyperinflasjon, og store økonomiske byrder i form av krigserstatning etter det tyske nederlaget i første verdenskrig som følge av Versaillestraktaten. De allierte forsøkte to ganger å omstrukturere utbetalingene av gjelden gjennom Dawesplanen og Youngplanen.
Krigen sendte landet ut i kaos, med utstrakt matmangel og store sosiale forskjeller. En revolusjon etter russisk mønster truet den demokratisk valgte regjeringen, og det nyfødte demokratiet måtte balansere mellom ekstreme bevegelser både til høyre og venstre.
Weimarrepublikken klarte likevel å håndtere mange av de alliertes krav: i 1920 ble jernbanesystemet samordnet med opprettelsen av Deutsche Reichsbahn og en felles skattepolitikk og skatteforvaltning ble innført for hele Tyskland.[2] I 1924 ble pengepolitikken reformert med den nye myntenheten Reichsmark.
Epoken endte med Adolf Hitlers og nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933. Selv om Weimarforfatningen av 1919 offisielt aldri ble forkastet, innebar det nasjonalsosialistiske styrets Gleichschaltung («koordinering») i februar og mars 1933 at diktaturet i praksis kunne foreta politiske beslutninger i strid med grunnloven. Weimarforfatningen ble på denne måten tilsidesatt, og året 1933 representerte derfor slutten på Weimarrepublikken og begynnelsen på nasjonalsosialistenes Tredje rike.