Tysklands kanslere
liste over Tysklands regjeringsledere og landets viktigste politikere / From Wikipedia, the free encyclopedia
Forbundskansleren, ofte bare kalt kansleren,[lower-alpha 1] er leder for Tysklands regjering og landets viktigste politiker. Etter statsrettslig praksis rangerer kansleren etter forbundspresidenten og forbundsdagspresidenten.
Kansleren har etter landets grunnlov (Grundgesetz) myndighet til å trekke opp retningslinjene for regjeringens politikk (retningslinjekompetanse). Forbundskansleren velges av Forbundsdagen, og kan i valgperioden bare bli avløst dersom en ny kansler får flertall (konstruktivt mistillitsvotum).
Betegnelsen kansler på politiske stillinger, var i bruk i Frankerriket på 700-tallet og Det tysk-romerske rike på 800-tallet. Tittelen forbundskansler var tittelen for den øverste embetsmann (Bismarck) i Det nordtyske forbund (1867–1871). I hele perioden fra 1871 til 1945 (Deutsches Reich) ble tittelen rikskansler (Reichskanzler) anvendt på landets øverste politiske leder under statsoverhodet. Et unntak gjaldt for en kort periode fra 1918 til 1919. Fra grunnleggelsen av Forbundsrepublikken Tyskland 1949, ble tittelen forbundskansler igjen tatt i bruk.
Kanslerens stilling har skiftet under landets ulike politiske styresett. Keiserriket (1871–1918) var et konstitusjonelt monarki. Rikskansleren og de øvrige embetsmenn sto ansvarlig overfor keiseren.
Weimarrepublikken (1918–1933) var et parlamentarisk demokrati, og etter Weimarforfatningen sto kansleren ansvarlig overfor Riksdagen. Fra og med regjeringen Brüning som tiltrådte i 1930, ble imidlertid parlamentarismen i realiteten opphevet. Regjeringen skulle stå ansvarlig overfor rikspresidenten, som på det tidspunkt var Paul von Hindenburg. Denne, og de tre følgende regjeringene (Brüning II, Papen og Schleicher), ble derfor kalt «presidialregjeringer», eller «Hindenburg-regjeringer».
Adolf Hitler overtok som rikskansler etter valget i 1933, og ble fra 1934 kalt fører og rikskansler. I den nasjonalsosialistiske perioden (1933–1945) var det diktatur i Tyskland.
Andre verdenskrig ble avsluttet i mai 1945, da Tyskland kapitulerte betingelsesløst overfor de allierte. Etter Berlin-erklæringen i juni 1945, ble all statsmyndighet utøvd av fire militærguvernører som sammen utgjorde Det allierte kontrollrådet. Kontrollrådet ble i realiteten oppløst i 1948, da Sovjetunionen forlot samarbeidet.
Forbundsrepublikken Tyskland ble grunnlagt 23. mai 1949, igjen som et parlamentarisk demokrati. Konrad Adenauer tiltrådte som landets første forbundskansler etter valget i 1949. Forbundsrepublikken omfattet i 1949 de amerikanske, britiske og franske okkupasjonssonene, som gikk under navnet Vest-Tyskland. I Vest-Tyskland ble militærguvernørene erstattet med høykommissærer som sammen dannet Den allierte høykommisjon. De vestallierte beholdt helt til 1955 kontroll med Vest-Tyskland gjennom okkupasjonsstatuttet.
I den sovjetiske okkupasjonssonen ble i 1949 Den tyske demokratiske republikk (DDR) etablert som et kommunistisk diktatur etter sovjetisk mønster. Ved Tysklands gjenforening i 1990, ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken etablert i 1949.