Magnetisering
From Wikipedia, the free encyclopedia
Magnetisering eller magnetisk polarisasjon er en størrelse i elektromagnetisk teori som uttrykker tettheten av permanente eller induserte, magnetiske dipoler i et magnetisk materiale. Disse skyldes mikroskopiske, elektriske strømmer som har sitt opphav i elektronenes bevegelse i atomene som utgjør materialet eller deres kvantemekaniske spinn. Magnetiseringen til et materiale avhenger av mange ytre forhold som temperatur og nærvær av andre, magnetiske felt og kan ofte sammenfattes ved en magnetisk susceptibilitet.
Et magnetisk moment er en vektorstørrelse som i SI-systemet måles i enheter av A⋅m2. Da magnetiseringen i alminnelighet varierer fra punkt til punkt i materialet, kan den beskrives som et vektorfelt som vanligvis betegnes med M og angis i enheter av A/m. Siden den er definert som en tetthet av magnetiske dipoler, involverer den mange atomer og må derfor betraktes som en gjennomsnittlig størrelse.
Inni et magnetisert materiale som befinner seg i et magnetisk felt B, er det ofte hensiktsmessig å innføre det alternative feltet
hvor μ0 er den magnetiske konstanten. På samme måte som magnetiseringen M er dette derfor et fenomenologisk, magnetisk felt. Utenfor materialet skiller disse to feltene seg fra hverandre kun med den magnetiske konstanten som skyldes målesystemet som her benyttes.[1]