Permeabilitet (fysikk)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Magnetisk permeabilitet er et mål for et materials evne til å magnetiseres i et ytre magnetfelt. Dermed avgjør den i hvor stor grad magnetfeltet kan trenge inn (latin permeare = gå gjennom) i materialet og er direkte relatert til dets susceptibilitet. Magnetisk permeabilitet angis typisk med den greske bokstaven μ.
I SI-systemet angis permeabilitet i enheten henry per meter (H m-1) som tilsvarer newton per ampere i annen potens (N A-2). Vakuumpermeabiliteten μ0 som også kalles den magnetiske konstanten, har en fiksert verdi avhengig av hvilke målenheter som benyttes. I SI-enheter er den definert å ha verdien [1]
som er direkte knyttet til den elektriske permittiviteten og lysets hastighet i vakuum.