Kileskrift
skriftform brukt i oldtiden / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kileskrift er ett av verdens eldste skriftsystemer, med opphav i Sumer.[1] Det er en form for skrift som ble brukt av flere folkeslag i Levanten i oldtiden. En rekke forskjellige oldtidsspråk ble skrevet med kileskrift, som fikk sitt navn fordi tegnene har form som spisser og vinkler,[2] og fordi skriverne benyttet en spiss pinne for å risse skrifttegnene i myk leire som siden ble tørket.[3]
Skriften ble utviklet i Sumer i slutten av fjerde årtusen f.Kr. (Uruk IV-perioden) og begynte som et system av piktogrammer. I det tredje årtusen f.Kr. begynte piktogrammene å forenkles til mer abstrakte ideogrammer, da antallet bokstaver i bruk minket. Systemet besto av en kombinasjon av et logofonisk, konsonantpreget alfabet og syllabiske (stavelsesdannende) tegn. Denne opprinnelig sumeriske skriften ble tilpasset akkadisk, eblaittisk, elamittisk, hettittisk, luvisk, hattisk, hurrittisk og urartisk, og inspirerte gammelpersisk og ugarittisk skrift. Kileskrift ble gradvis erstattet av det fønikiske alfabet under det nyassyriske rike 911–612 f.Kr. På 100-tallet e.Kr. var skriftsystemet utdødd, og all kunnskap om hvordan man leste det, gått tapt fram til det ble tolket på 1800-tallet.
Det er beregnet at mellom en halv million[4] og to millioner kileskrifttavler er gjenfunnet i arkeologiske utgravninger i moderne tid. Av disse har man tolket eller publisert mellom 30 000-100 000.[5] British Museum har den største samlingen på rundt 130 000 tavler, fulgt av Vorderasiatisches Museum Berlin, Louvre, Istanbuls arkeologiske museum, Iraks nasjonalmuseum, Yales babylonske samling (ca 40 000) og Penn Museum i Pennsylvania. Det meste av disse samlingene er verken blitt oversatt, studert eller utgitt.[4] da det kun er noen få hundre kvalifiserte eksperter på kileskrift i verden.[5]