Sioux
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sioux er et amerikansk urfolk, indianerstamme eller en av de opprinnelige nasjoner (stammer) i Nord-Amerika. Begrepet «sioux» omfatter enhver etnisk gruppe innenfor den store siouxstammen eller enhver av stammens mange språkdialekter. Siouxindianerne består av tre hovedgrupper basert på siouxspråkets dialekter og underkulturer: santee, yankton-yanktonai, og lakota.
Santeene (Isáŋyathi; «kniv»), også kalt for østlige dakotaer, bor i den absolutt østlige delen av delstatene Nord- og Sør-Dakota, Minnesota og nordlige Iowa. Yankton og yanktonai (iháŋktȟuŋwaŋ og iháŋktȟuŋwaŋnaii; «landsbyen-ved-enden» og «lille landsbyen-ved-enden»), kollektivt også omtalt som vestlige dakotaer eller ved endonymet (stedsnavnet) Wičhíyena, levde i området langs elven Minnesota. De er betraktet som midtre siouxer, og har fortiden blitt feilaktig klassifisert som nakotaer.[1] Lakota, også kalt for tetoner (Thítȟuŋwaŋ; muligens i betydningen «de som bor på prærien») er de siouxer som bodde lengst vest, kjent for sin jakt- og krigerkultur.
I dag har siouxene mange adskilte stammemyndigheter spredt over flere reservater og samfunn i Nord-Dakota, Sør-Dakota, Nebraska, Minnesota, og Montana i USA, og i Manitoba og i det sørlige Saskatchewan i Canada.